Credo (latin: ”jeg tror”)

Kategori: Taler | 0

Vi leser trosbekjennelsen. Kanskje uten å reflektere over hva den sier: “Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn… som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria…” (Den apostoliske trosbekjennelsen).

Trosbekjennelsen ble til i tider da kirken kjempet for sin identitet. I møte med krefter som ville forskyve og tilpasse budskapet. Og moderere det Jesus sa, og som apostlene formidlet. Særlig gjaldt dette spørsmålet om hvem Jesus var.

Å snakke om Jesus og åndelighet, spiritualitet og mystikk på et generelt plan, kan være interessant nok. Det kan være “en diskusjon over vinglassene på stamkafeen”. Men stiller vi oss ansikt til ansikt med Jesus, og hva han faktisk sa, blir det langt mer radikalt. Ja frastøtende, særlig for det fornuftsbaserte og rasjonelt orienterte samfunnet vi lever i.

Det opprinnelige evangeliet har alltid vært under angrep. Kanskje ikke så rart, med tanke på hvilken grov provokasjon evangeliet er for den menneskelige tanke: Jesus sa: “Den som har sett meg, har sett Faderen”! (Joh. 14:9).

Det har alltid vært krefter som ville REDUSERE det anspråk Jesus gjorde på hvem han var. Vi finner det allerede i NT: “Hvem sier folk at Menneskesønnen er?” (Matt. 16:13). Svarene viser at de trodde han var en åndelig person, en profet. En blant mange. Peters bekjennelse var noe langt mer radikalt: “Du er Messias, den levende Guds Sønn” (Matt. 16:16). Hvem Jesus er – dette er hva kirken er satt til å formidle, ikke moralske normer, kristen kultur eller prinsipper.

Peters vitnesbyrd dukker opp på nytt i hans tale på pinsedag: “Israelitter, hør disse ord! Jesus fra Nasaret var en mann som Gud pekte ut for dere med mektige gjerninger og under og tegn som Gud lot ham gjøre blant dere. Alt dette kjenner dere til. Han ble utlevert til dere, slik Gud på forhånd hadde bestemt og kjente til, og ved lovløses hånd naglet dere ham til korset og drepte ham. Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødenes rier” (Apg. 2:22-24). Peter prøver ikke å overbevise folk om at evangeliet gir deg bedre følelser enn andre religioner. Han forkynner det han har sett og hørt, fordi det er sant. Og fordi det har skjedd i full offentlighet.

Jesus promoterer ikke en “blind tro”. Han utfordrer meg heller til å prøve: “Den som vil gjøre min Fars vilje, skal kjenne om læren er av Gud.”(Joh. ). “Følg meg”, “Kom og se”. En “enkel tro på Jesus” er ikke barnets naive tro. Det er et CREDO som jeg ikke ukritisk har kjøpt fordi en eller annen autoritet har hevdet det. Det er en tro som har vokst fram gjennom motstand og tvil. Gjennom kamp og prøving og refleksjon, til en “voksen naivitet”. (Owe Wikström).

Jeg tror på Mannen fra Nasaret – uten genanse – fordi jeg selv har erfart at det han sier er sant. Jeg tror at Jesus lever… at han “ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria… (Apostoliske trosbekjennelse)…“Født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys… av samme vesen som Faderen… Ved ham er alt blitt skapt…Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, oppsto den tredje dag etter Skriftene… sitter ved Faderens høyre hånd, skal komme igjen for å dømme levende og døde, og hans rike skal være uten ende” (Nikenske trosbekjennelse).

Jeg tror på Mannen fra Nasaret – ikke fordi det “føles bra” eller er så “herlig”. Noen ganger føles det faktisk tungt, uvirkelig og vanskelig. Jeg tror ikke på Jesus fordi det skal være “sunt”, men fordi det er SANT.

Troen på Jesus er ikke en sammenhengende “feelgood”, ingen “dans på roser” eller uavbrutt salighet. Selvsagt er det ikke det! Det finnes i mitt trosliv både en glede og et VEMOD. Den svake tilliten, bevisstheten om egen svakhet og sårbarhet, sammen med innsikten om min egen splittelse.

I mitt innerste, langt der inne, låter det et “Salige visshet, Jesus er min!”, Der nynner det alltid et “Magnificat”. Men det akkompagneres av blues-akkorder.

Jeg tror på Jesus Kristus… “Pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet…  Jeg tror på Den hellige Ånd… syndenes forlatelse, kjødets oppstandelse og evig liv”.

Jeg lever i en “ambivalens”. Motstridende følelser på samme tid. Med det ene øyet ser jeg mine egne brister, jeg ser at jeg har sår og har såret andre. Med det andre øyet ser jeg Mannen fra Nasaret, og hans uforbeholdne og betingelsesløse NÅDE, som et helt “urimelig” kjærtegn. Det er mitt CREDO – “Av hans fylde har vi alle fått, NÅDE OVER NÅDE…”.

Jeg tror på Jesus, ikke fordi jeg er blitt indoktrinert, ikke fordi kirkefedrene eller Luther sier det. Men fordi han har RØRT ved meg!

Tekst/Ill: Svein Ravndal Thorkildsen