Jeg spilte fotball i mange år i min ungdom. Når jeg spiller fotball føler jeg meg levende. Hver fiber i kroppen er dyppet i adrenalin og det er vanskelig å beskrive hvor moro det er, for utenforstående, å prøve å få en ball inn i et mål Intensiteten som oppstår når jeg får ballen i beina. Uante muligheter.
En av mine styrker på fotballbanen var at jeg hadde et tungt skudd. Jeg kunne fint skyte fra distanse og sendte mange innlegg i bakrommet. Når ballen traff mål var det som et lynnedslag herjet inni meg. Lykkerush! Men de aller fleste skuddene gikk ikke i mål, hverken i kamp eller på trening. De gikk «milevis» over. Det ble mange lange løpeturer for trenere og oss spillere i igjengrodde grøftekanter, for ikke å snakke om mer eller mindre lystbetonte svømmeturer i kanalen etter skuddtrening. Gjennom alle årene jeg spilte, fikk jeg stadig beskjed om at jeg måtte «legge av meg ryggsekken» når jeg skulle skyte.
I livet ellers er det ofte nettopp vår ryggsekk som gjør at vi «bommer på målet» eller sliter oss ut mentalt og fysisk. Noen ganger er den for tung. Vi bærer den alle sammen. Noen med et lettere innhold enn andre. I ryggsekken finnes våre livserfaringer på godt og vondt, alt som gikk galt, våre skuffelser, våre svik, våre triumfer og våre fryderop. I ulike strekninger kan vekten av våre bekymringer, sår, sorg, sykdom og feiltrinn gjøre ryggsekken tung å bære. Reimene gnager i skuldrene. Vi blir slitne og merker hvordan livet setter spor i kroppene våre.
Nylig deltok vi på felleskirkelig gudstjeneste i Metodistkirken i Horten i forbindelse med kvinnenes internasjonale bønnedag. Mot slutten av gudstjenesten var det invitasjon til å delta i en forbønnsvandring. Ulike stasjoner der vi kunne gjøre symbolske forbønnshandlinger stod klare. Hele kirkerommet ble tatt i bruk.
Det var spesielt en av disse stasjonene som gjorde inntrykk på meg. Det var satt opp et kors bakerst i kirkerommet. Under korset lå det steiner i ulike størrelser og fasonger. Vi kunne velge en stein som representerte en byrde vi bar på, og legge denne ned ved foten av korset. «Kom til meg alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile» sier Jesus i Matteus 11:28.
Det er en som har båret tyngre enn oss alle. Jesus bar sitt eget kors den lange, tunge veien til Golgata. Han valgte å forlate hele himmelens herlighet for å gjeste jorden som menneske. Frivillig gikk Han i døden og bar med seg alt som tynger oss mennesker og skaper avstand til Gud. Ingen har bøyd seg dypere ned for å hjelpe meg av med det som tynger i min ryggsekk.
Sannelig, våre sykdommer tok han,
våre smerter bar han.
Vi tenkte: Han er rammet,
slått av Gud og plaget.
Men han ble såret for våre lovbrudd,
knust for våre synder.
Straffen lå på ham, vi fikk fred,
ved hans sår ble vi helbredet.
(Jesaja 53:4-5)
Jeg gikk ut fra Metodistkirken denne kvelden med en ryggsekk som var litt lettere å bære og med påminnelsen om påsken som nærmer seg.