Skatten i leirkrukka

Kategori: Taler | 0

«…han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds kjærlighet i Jesu ansikt skal lyse fram. Men vi har denne skatten i leirkrukker» 2.Kor 4:6-7.

Vi bærer vår dyrebare tro: lyset, kjærligheten og nåden, i en leirkrukke. Den er et bilde på vårt liv; utsatt, sårbart, fragilt. I denne leirkrukka kan det etter hvert samle seg mer enn skatten. Der havner også alt jeg har hørt og lært, alt jeg er blitt oppdratt til, f.eks. hele min barnetro. Alt jeg har gitt min tillit til, og stolt på. Og dessuten alt jeg har min identitet i. Ytre former, kultur, normer, uskrevne lover, mennesker som har påvirket meg osv. Ikke noe av dette er nødvendigvis verdiløst. Men det er ikke skatten!

Hvis da leirkrukka en vakker dag går på en smell, faller i gulvet og går i tusen biter – da blir det krise. Alt jeg har stolt på revner og blir borte. Jeg skjønner ingenting! Alt det trygge, som jeg hadde så mye av min identitet i, har ramlet sammen! Hva nå?

Vel, det blir en mulighet til å sortere innholdet i denne leirkrukka! For merk; leirkrukka kan gå istykker, men ikke skatten!

H.C. Andersens eventyr om Nattergalen forteller om keiseren i Kina: «Hans slott var helt og holdent laget av fint porselen, så kostbart, men så skjørt at det var farlig å røre ved det, så man måtte passe seg ordentlig». Det er slitsomt med et miljø hvor man hele tiden er redd for å trå feil, si eller gjøre noe som kan ødelegge. Vi finner dessverre en frykt for denne situasjonen i mange miljøer. Særlig hvis omgivelsene har preg av å være «porselensslott», hvor mye handler om å ikke trå feil.

Den religiøse fromheten må av og til slås istykker! Eller «rokkes» slik det sies i Hebreerne 12:27. Bibeloversettelsen «The Message» har et frodig språk (fritt oversatt): «En rystelse fra topp til bunn, fra baug til stavn… En grundig storrengjøring, så vi blir kvitt all historisk og religiøst rusk og rask, slik at det essensielle og urokkelige blir stående klart og rent».

Hvis jeg i all hovedsak har min identitet i en eller annen form, tradisjon, kultur eller måte å være kirke på, og ikke i Kristus, det vil si i hans nåde, hans kjærlighet og i relasjonen til ham, da behøver kanskje leirkrukka å bli knust. Hvis jeg framfor alt har min identitet i Kristus, da kan jeg være mer pragmatisk med de ytre formene. Også med en teologi jeg ikke fullt ut er enig i. Det er jo ikke i dette jeg har min integritet.

NÅR – ikke hvis – denne «avhengighetstroen» revner, kan det hende jeg faller ned i et mørkt hull. Der følelsene mister smaken, tankene går i svart, og Guds nærvær og min egen «åndelighet» er blåst bort.  Da virker det som om kirken ofte mangler et djervt språk for slike erfaringer. Tafatt trøst resulterer ikke i annet enn at jeg blir værende i denne avhengighetstroen. Kanskje vi heller bør våge å si til den som står og stirrer på de sørgelige restene av leirkrukka: «Det er nå du vokser!». Si til den som står der med potteskårene at nåden er rommelig nok, stor nok, til å gi plass for nederlaget, krisen, knuselsen.

Kanskje er det nødvendig for meg å bli rokket? At det skulle innebære at Jesus slipper ut av sitt religiøse fangenskap, og får frie hender? Det er vel ikke dette vi er så redde for?

Det er ikke sikkert det er så galt at det av og til blir krise. Keiseren i Kina, for eksempel, hadde skaffet seg en mekanisk nattergal. Hele hoffet likte denne bedre enn den levende nattergalen. For den mekaniske kunne de kontrollere, trekke opp når det passet dem. Og den sang når de ville. Riktignok bare én sang om og om igjen, men allikevel. Ifølge H.C. Andersen var det først når den mekaniske fuglen gikk i stykker, og keiseren holdt på å dø, at han fikk behov for den levende nattergalen. Og den kom jo – ifølge eventyret – og reddet hans liv!

Når det trygge og velkjente faller sammen, og vi mister kontrollen, kan det være et kall til å gå dypere. Da trenger jeg en Gud som kan romme alt mitt kaos. Jeg trenger en Gud for et veiløst landskap. En Gud jeg ikke behøver å skjerme for mine smertelige erfaringer, for virkeligheten. Jeg trenger en Gud som jeg kan tale usensurert til. Slik som Job gjorde.

Job roper sine anklager mot Gud, går i rette med Gud. Han krever en forklaring, vil «gjøre opp» med Gud. Slik Ellen Merete Wilkens Finnseth uttrykker det: «Han (Job) farer opp som en stormvind, med utøylet ærlighet som eneste våpen». Job taler usminket hele bindet om det som har vært, alt som gikk feil, og som ble knust.

Jobs venner trekker seg, tar avstand. Fordi de tenker at Gud ikke tåler virkeligheten. At deres gudsbilde går i stykker, at selve skatten tar skade. Det gjør den ikke! Mitt innlærte bilde av Gud kan nok gå istykker. Men virkeligheten, skatten, holder i evighet. Og når det ytre, det menneskelige, det barnslige og umodne faller sammen, kan en dypere tillit vokse fram. En fastere grunn, som en GAVE.

Veien til en tro som jeg kan leve og dø på går ikke alltid fra «herlighet til herlighet». Den går av og til gjennom mørke. Ikke fordi Gud er mørke. «Gud er lys og intet mørke finnes i ham». Men lyset fra Gud er «tusen ganger sterkere enn solen». Og de gamle veiviserne sier at det er når jeg kommer nær dette lyset at jeg blir blendet, og alt blir svart. Men mørket er et kall til å trenge dypere. Til en mer moden tro, som rommer en Gud som er større.

Paulus har noe å si i denne sammenhengen: «Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige» 1.Kor 13:11. Å være barn er å stå under formyndere. Gjennombruddet til en moden tro kan være å innse at jeg har stått under formyndere. I form av bud og regler, tradisjoner og andres innflytelse. Nå er kanskje tiden for å bli voksen. Men når sant skal sies: Jeg blir aldri helt fri. Bare litt friere!


Svein Ravndal Thorkildsen
(Denne prekenen bygger på tekster fra Ylva Eggehorn: «Språk för en vuxen tro», Verbum 1986, en artikkel av Ellen Merete Wilkens Finnseth i «Pilgrim» nr. 1/2009, og H.C. Andersens eventyr «Nattergalen», 1844).