En tro til å leve og dø på

Kategori: Taler | 0

Det hender vel vi spør oss: Har jeg en tro jeg kan leve og dø på? Har jeg en tilstrekkelig tro? Er min flakkende tro, min tvil og ambivalens, godt nok? Det er en som har sagt: «Den som ikke eier noe mer i sitt indre enn sin URO, men retter sin lengsel mot Kristus, eier en tilstrekkelig tro til å leve og dø på». Med andre ord, det er ikke hvor sterk eller svak min tro er, som frelser meg, men HVEM den retter seg mot, hvilken retning den strekker seg.

Tro er klart nok kjennetegnet på Guds barn. Men det handler ikke om volumet på min tro, det handler om hvem min famlende tro griper etter.

Det er ikke hvor stor min tro er…

Her trengs det en understrekning: Det er ikke hvor stor min tro er, som frelser meg. Det er hvor stor Han er, som døde og sto opp for meg. Det er ikke min flakkende tro som er min frelses grunn. Det er Hans seier på korset som er min frelses grunn. «ALLE som tok imot ham, dem ga han rett til å kalles Guds barn, de som tror på hans navn» (Joh. 1:12). (The Message-oversettelsen sier «de som ville ha ham»).

Troens grunn(voll) er heller ikke mine sterke eller svake følelser. Det er «Jesus Kristus og ham korsfestet […] Han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning» (1.Kor. 1:30). Ja, troen kan av og til gi seg uttrykk i sterke opplevelser og følelser. Men det er ikke grunnvollen. Grunnvollen er Kristus. Den står fast i alle følelsenes stille eller stormfulle faser. Grunnvollen ligger utenfor mine subjektive følelser og tanker.

Grunnvollen bygger på en historisk og objektiv hendelse – i tid og rom. Ikke en filosofi eller tankebygning. Denne hendelsen er Kristi liv, død og oppstandelse. Og den er uforandret og uavhengig av min flakkende tro. «Den som ikke eier noe mer i sitt indre enn sin URO, men retter sin lengsel mot Kristus, eier en tilstrekkelig tro til å leve og dø på».

…Men hvem jeg tror på

Det viktige er ikke hvor stor den «muskel» er som du tror med, men hvor troverdig, hvor pålitelig han er som du tror PÅ. Troen har mange fasetter. Det er ikke troens skiftende stemninger som bærer meg, men den lengsel som retter seg mot Kristus. Lengselen er også tro – og den er nok til å leve og dø på.

Ignatius Loyola (1491-1556) har sagt: «Kan du ikke trøste deg med noe annet, så trøst deg med din uro». Det hender – av og til – at troens vind blåser kraftig og følelsene bruser. Takk Gud for det, men det er ikke da jeg trenger å høre om troens vesen. Gud kan jo også oppleves som fjern, langt borte. Men han er ikke langt borte. «Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss» (Apg. 17:27). (The Message: «Han er ikke fjern, han er nær. Vi lever og er til i ham, vi kan ikke komme bort fra ham»). Jeg kan erfare og føle det som om Gud er fjern, men i virkeligheten er han nær. «Herren er din skygge ved din høyre hånd» (Salme 121:5). (Svensk bibel sier «han står ved din side»). Jesus sa: «Jeg er med dere ALLE dager» (Matt. 28:20).

Livets elv stopper ikke

Jesus bruker et uttrykk: «Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod» (Joh. 10:10). Overflødende liv, det vil si liv som flyter, som strømmer. Det er et liv som ikke kan stenges inne, ikke er stillestående, som ikke kan konserveres. Det er et liv i bevegelse, i forandring. (Jfr. Bibelens bilder på Ånden: dalende due, ild som faller, vind som blåser, vann som strømmer).

Livet fra Kristus er alltid underveis. Jeg er ikke fullkommen, ikke framme. Jeg er også alltid underveis. «…Gud drar oss videre – mot Jesus»… (The Message-oversettelsen) Jeg er alltid der, i troens elv. Jeg kan ikke skyve på elven. Den strømmer allerede. Alt jeg kan gjøre er å overlate meg til den, til livet. Og la den bære meg. Den stopper ikke. Dette er ofte en overraskelse, nesten en skuffelse. Det er veldig lite jeg kan bidra med.

Uroen og tørsten er også Åndens verk

Av og til kan det oppleves som om jeg er kommet inn i en bakevje, alt er stanset opp og jeg kommer ikke videre. Men paradoksalt nok kan det være nettopp «bakevja» som bringer meg videre. Uroen, tørsten og lengselen er også Åndens verk i mitt indre. Som avkler meg mitt eget og ikler meg hans. Vi skal ikke gå mer inn på det nå, bare fastslå:

  • Troens OBJEKTIVE (saklige/allmenngyldige) grunn er Jesu verk.
  • Troens SUBJEKTIVE (personlige/ individuelle) grunn er Åndens verk.

Ingenting er mitt verk. Bare å ta imot og takke.

Vi er tilbøyelige til å foretrekke bud og regler, ritualer, bokstaver og egne prestasjoner framfor den ukontrollerbare Ånden, som «blåser dit den vil» (Joh. 3:8). Men hva Ånden gir oss er vennskap istedenfor kunnskap. Relasjon istedenfor informasjon. Intimitet istedenfor tankeflukt. Forsoning isteden for dom. Håp istedenfor mismot. Kjærlighet istedenfor fordømmelse. Tro istedenfor prestasjon.

Vi har en viss terskel for å akseptere dette. Det sitter langt inne å ta imot noe helt ufortjent. Men Bibelen sier: «Ufortjent og av hans nåde blir vi kjent rettferdige…» (Rom. 3:24). (The Message: «Siden vi ikke selv var i stand til å leve det livet Gud ville, gjorde Gud det for oss. Av pur generøsitet ga han oss en rett «standing» med seg selv. Det er ren gave.»).

«Den som ikke eier noe mer i sitt indre enn sin URO, men retter sin lengsel mot Kristus, eier en tilstrekkelig tro til å leve og dø på».


Svein Ravndal Thorkildsen
(Denne prekenen bygger i store deler på en tekst av Owe Wikström i tidsskriftet “Pilgrim” nr. 4/2004).