Kast loss

Kategori: Taler | 0

Det kan være beskrivende å kalle den tiden vi befinner oss i som en transit-periode, en overgangstid eller et «mellomrom». Det vil si mellom noe som har vært, og noe som kommer, hvor det åpner seg et større perspektiv. En ny horisont som utfordrer oss til å gå videre. En ny tid, som bringer nye utfordringer.

Dette mellomrommet kan være både spennende og skremmende. Det handler om å gå videre og være beredt på å forlate noe. Det blir ingen fornyelse uten forandring. Evangeliet er uforanderlig, men ikke metodene og formene. Budskapet er det samme, ikke arbeidsmåten. Når én struktur rives ned, åpner det for noe nytt.

 

Frykt er årsak til stagnasjon

Hvis vi ser oss tilbake og reflekterer over veien som er gått, bør vi ikke bli overrasket over å oppdage at frykt kan ha vært en vesentlig hindring og årsak til stagnasjon. Ikke gudsfrykt eller frykt for ikke å strekke til innfor det store oppdraget. Jeg tenker på den frykt som krymper og forkrøpler. Frykten for at jeg ikke er god nok. Og frykten for et dømmende gudsbilde.

Forfatteren Ylva Eggehorn tar et kraftfullt oppgjør med et slikt gudsbilde:

«Far åt pipsvängen»… alle nevrotiserende tanker om at jeg ikke er god nok… Hvis han (Gud) kommer til meg når mitt liv står på null, så er det for å si: «Hvor vakker du er, min elskede, hvor vakker du er! På deg finnes det ikke feil!» (Høysangen).

 

Frykten for «verden»

Det finnes også en annen frykt som hjemsøker etablerte kristne kirker til alle tider. Her tenker jeg på frykten for «verden» (og det er ikke alltid uten grunn). Men når frykten for verden blir misforstått, fører det til at grensene blir viktigere enn sentrum. Og frykt for å inkludere, for å åpne favnen, senke guarden. Kort sagt frykt for å utvide horisonten.

Uttrykket «verden» har to forskjellige betydninger i det nye testamentet: 1) Det betyr alt som skiller mennesket fra Gud, den ånd som gjør opprør mot Gud, som er fiendtlig mot Gud. Men det betyr også 2) Menneskeheten som Guds skapning. Bibelen sier med andre ord: «Elsk ikke verden, men elsk verden». (Jfr. 1. Joh. 2:15 og Joh. 3:16).

Frykten for «verden» fører til at vi beskytter oss, forsvarer oss, bygger opp et revir. Og vi blir krampaktig opptatt av grensene. Frykten gjør oss innadvendte, eksklusive og utilnærmelige. Det er denne frykten vi må ta et oppgjør med, for den hindrer oss som kirke i å ta vår sending, vårt oppdrag, på alvor.

Vi må innse og erkjenne at vi har omgitt oss med for snevre rammer. Og latt oss begrense av et innskrenkende mønster.

 

Mange flere har en tro

Kanskje har vi også gjort selve evangeliet for eksklusivt, i betydningen utelukkende, avvisende. Det har blitt «vi og dem».

Har vi – uten å ville det – framstilt evangeliet så eksklusivt at vi har gjort det til en merkelig «utbygd», en subkultur, et særfenomen i margen av samfunnet? Mens det i virkeligheten er det mest inklusive og universelle som finnes! Brennpunktet for alt annet her i verden! Evangeliet gjelder alle mennesker! Det tilhører ikke bare kirken!

Kan det være at vi også har begrenset troen? Og ikke sett at den finnes – bare uforløst – i mange flere mennesker, på mange flere steder, og i mange flere hjerter enn det vi har vært klar over? At mange faktisk eier en tro, selv om den ennå ikke har noen større innflytelse over deres liv.

Det er heldigvis ikke kirkens oppgave å avgjøre hvem som er «innenfor» eller «utenfor». Vår utfordring er heller å gjøre det vi kan for å knytte an til denne (skjulte) tro som allerede finnes. «Ta imot den som er svak i troen, uten å gjøre dere til dommere over hans tanker» (Rom. 14:1).

 

En inkluderende holdning

Ylva Eggehorn skriver at å formidle en inkluderende holdning er det viktigste vi kan gjøre nå: «Når vi snakker til mennesker som står langt utenfor kirken om at den dypeste sannheten om dem faktisk er at de elsker Gud, blir de veldig berørte. For om det er sant at vi alle er skapt til hans avbilde må det jo finnes noe i oss alle som lengter etter Gud og vil ha en relasjon til ham».

Dette er klassisk kristendom, det er den første kirkens tro. Kirkefedrene hadde med hele skapelsen. Det er vi som har snevret det inn.

Hvis vi skal være til hjelp for mennesker som søker, må vi være trygge i vårt eget indre liv. Fast forankret i relasjonen til Kristus. For den som vil være «grenseløs», er ingenting viktigere enn å ha dype røtter i kirkens sentrum. Jo dypere mine røtter er i evangeliets sentrum, jo mindre frykter jeg møtet med mennesker utenfor kirken, og jo mer åpne grenser kan jeg ha. Her gjelder det kirkefaderen Augustin har sagt: «Fasthet i det sentrale, åpenhet i det perifere, kjærlighet i alt».

Ylva Eggehorn sier også i et intervju: «Nå tror jeg Gud kaller kristenheten til å vokse inn i en ærlig og mer menneskelig tro. Vi må våge å se paradoksene i vårt eget liv i øynene. I meg finnes lys og mørke, styrke og svakhet, varme og kulde, tvil og tro. Det er når vi ikke er ærlige at vi slutter å vokse… Vi behøver enkelt sagt en tro som tåler møtet med hele livet».

Frykten vil ta fra oss gleden og friheten til å være oss selv. Som om Gud skulle være overrasket over våre paradokser og motsetninger, eller redd for vår styrke og svakhet.

 

Utenfor de tradisjonelle grensene

Mange kristne kommer fra en «vekkelseskultur», som var relevant for sin tid. Og den var bra for sin tid. Men den har kanskje påført oss en forventning om det som ligger foran som en vekkelse etter samme mønster og form. Men tenk om vi nå befinner oss i en transit-periode, en overgangstid, et mellomrom mellom noe som har vært, og noe som ligger foran. (Det er vel forsåvidt alltid kirkens situasjon).

Og sett at Gud slett ikke er avhengig av vekkelsen som et instrument. Sett at han i dag arbeider i historien, i folkedypet, blant vanlige mennesker, og holder samtaler med mennesker i dag, langt utenfor kirkens tradisjonelle grenser? Og sett at Guds initiativ kommer fra et nytt hold, som krever en ny åpenhet?

Sett at kirkens utfordring i dag kommer fra mennesker – som lengter etter Gud og søker Gud – uten å ane at evangeliet er svaret? At det kanskje blir spurt etter kirken, etter oss, uten å vite at det er oss de spør etter? Den svenske biskopen (emeritus) Martin Lönnebo mener at sekulariseringen i samfunnet dypest sett ikke er en trussel om avkristning. Men heller en slags «sultekur som gir matlysten tilbake». Som vil føre til en renessanse for evangeliet.

Dersom dette er tilfelle, blir sentrum og grenser et kjernepunkt. For den som har et svakt sentrum blir grensene veldig viktige (faktisk også nødvendige). Men den som er urokkelig festet til sentrum, trygt forankret i troen på Guds kjærlighet i Kristus Jesus, bekymrer seg ikke unødvendig for grensene. Hun kan leve i den «farlige» verden, og bevege seg i grensetraktene uten å kjenne seg truet.

Hva var det Jesus sa til disiplene da de hadde fisket hele natten uten å få fisk? «Legg ut på dypet» (Luk. 5:4). Kast loss. Der ute er alle de tvilende og søkende.


Svein Ravndal Thorkildsen
Denne teksten bygger i alt vesentlig på et intervju med Ylva Eggehorn laget av Peter Halldorf i boka «Stigfinnare», forlaget «Trots Alt», 1994.