All Guds gjerning er god

Kategori: Taler | 0

Ragnhild Aadland Høen, tilhører Den katolske kirke

Tale under Kvinnenes internasjonale bønnedag, 2. mars 2018

“All Guds gjerning er god”, har du smakt på temaet? Hva kjente du da? Dette er et tema som er så dypt og så bredt at vi kunne hatt en hel møteuke om det. Men det er også et tema som fort kan bli platt, tomt og kjedelig. Det kan lett fylles med svada og papp som holder i gode og lykkelige dager, men papp tåler som kjent ikke at det regner.

Når du skal holde en andakt er det alltid en fristelse å velge letteste utvei, og her finnes det mange av dem. Jeg har prøvd å unngå dem og heller gå i en dypere retning. En som ikke viker unna det vanskelige i livet. Hvis du vil ha virkelig næring til å overleve på som kristen i både gode og onder dager kan du nemlig ikke holde deg på overflaten. Du må ned, du må få røttene dine ned dit næringen er.

“All Guds gjerning er god”. Jeg tror mange av oss tror at vi tror det. Men hvis vi virkelig hadde trodd det, ville samtlige her inne ha vært helgener allerede. For her ligger selve syndefallets rot begravd i dypet, i at menneskene begynte å mistro Gud, tvile på hans godhet, at han ville oss godt. Vi begynte å tro at han ikke er så god at vi kan stole på ham og de klare beskjedene han gir. Han vil oss egentlig ikke bare godt. Vil han vel?

Mange av de jeg møter sliter ikke først og fremst med intellektuell tvil. De sliter mer med det jeg vil kalle “relasjonell tvil”. De lurer ikke så mye på om Gud finnes, men de sliter med å stole på Gud. Tør jeg å stole på Gud? Må man ikke være halvveis gal for å satse livet på Gud? Går livet egentlig bra da?

Den første bibelteksten som leses i alle katolske kirker over hele verden i dag, handler om Josef som blir kastet i brønnen av brødrene sine og solgt til slavehandlere. “så solgte de ham til ismaelittene for tyve sekel sølv; og de tok ham med seg til Egypt.” (1. Mos 37,28)

Det er her, i sånne situasjoner, at det begynner å bryte på dypt vann for oss. For hvor var den allmektige Gud da dette skjedde?

Det er da, i disse dagene, når alt faller fra hverandre, at vi trenger å holde fast ved dette: This is the one thing, the one thing that I know: At all Guds gjerning er god. Synden og det onde kommer ikke fra Gud. Aldri. Noe som er mot Guds vilje kan ikke være Guds vilje.

Det onde kommer fra den onde og fra mennesker som velger å bruke sin frie vilje feil. Men Gud er allmektig, Gud har makt til å vende alt ondt til noe godt.

Det at brødrene syndet alvorlig mot Josef, det klarte Gud å forvandle til noe godt, for gjennom det sørget Gud for at hele Israelsfolket ble reddet fra hungersnød og sultedød mange år senere – etter at Josef hadde blitt Faraos høyre hånd.

Og her finner vi en av de viktigste nøklene jeg vet om i Bibelen, når Josef sier til brødrene sine – etter at han ikke har drept dem, men tvert imot har gitt dem mat:

“Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for han ville gi liv til et stort folk, slik vi ser i dag.” (1. Mos 50,20) Gud tenkte det til det gode.

Hvordan kan jeg si at Gud har makt til å vende alt ondt til noe godt? Punkt 1: fordi han er allmektig. Og punkt 2 fordi han allerede har gjort det. Det verste som noen gang kunne skje har allerede skjedd: Gud ble menneske og vandret rundt her blant oss, i kjøtt og blod, med våre gener. Bare fordi han elsket oss. Bare fordi vi trengte at han kom og reddet oss. Og vi, vi drepte ham. Vi slo ham i hjel. Og han, han lot oss få gjøre det. Han lot oss få drepe ham. Deretter snudde han alt opp ned. Dette grusomste vi har gjort, ble til det vakreste Gud har gjort.

Gjennom påskens hellige triduum – de tre hellige dagene fra skjærtorsdag til påskenatt – snus menneskehetens historie på hodet. Alt som gikk galt rettes opp igjen.

I de hellige timene fra skjærtorsdag til påskemorgen snur Gud hver eneste lille ting på hodet, dag for dag, time for time:

Mesteren vasker disiplenes føtter.
Adams selviskhet viker for den andre Adams selvoppofrelse (Matt 20,26-27).
Gud dør for at menneskene skal få liv.

I Edens hage var det egoismen og ulydigheten som vant,
og livets tre ble til dødens tre.
Adam og Eva sa nei til Guds vilje i hagen – i Guds Paradis.

Den andre Adam, Jesus, sier ja til Guds vilje i hagen – i vår mørke hage, i Getsemane. Selv om det kostet. Blod. Angst. Ensomhet. Selve livet.
Og der, i Getsemane hage, seirer selvoppofrelsen og lydigheten til Faderens vilje.

Så forvandles korset fra dødens tre til livets tre. Alt er snudd på hodet. Eller kanskje bedre: Alt som var snudd på hodet står nå rett vei igjen.

Derfor, på denne dagen da vi hører om Josef som blir solgt som slave av brødrene sine, passer det godt at kirkebønnen som bes i alle katolske kirker i hele verden i dag er denne:

Allmektige Gud,
du sendte din Sønn til verden,
han som ble slått i hjel av oss.
Fyll oss med kjærlighet og vilje til forsoning.
Ved Kristus, vår Herre. Amen.

Fyll oss med kjærlighet. Dette fantastiske og vanskelige ordet. Kjærlighet.

Det er en jeg har stor respekt for som heter Daniel Joachim Kleiven. Han skriver på bloggen sin: “Men hva betyr det så å elske? I vår hollywoodske tidsalder, høres det å elske ut som noe som har mye med følelser å gjøre. Men hvem av oss klarer å mane frem gode følelser for fremmede? Ja, selv for fiender? For folk vi egentlig har lyst til å hate?

Det hjelper å tenke litt gjennom hva det egentlig vil si å elske, og hva kjærlighet kan bety, i denne konteksten. Som alltid kan nok vår kjære Thomas Aquinas hjelpe oss. Aquinas lærer oss at det å elske er et verb. Det å elske er å ville det gode for den andre. Det å ville er noe vi gjør. Mer utdypende:

Ikke nok med det. Å elske er noe vi gjør for den andre. Handlingene våre har mål i vår neste. Vi elsker for den personens skyld – ikke for oss selv. […] Siden det å elske er å ville det gode for en annen, er det også en aktiv handling innenfor hva vi har kapasitet til.”

Vi vet at Gud er kjærlighet. Det står rett ut i Bibelen: Johannes skriver “Gud er kjærlighet” i sitt brev. (1. Joh 4,8)

Vi vet at å elske er å ville den andre godt.
Og vi vet at Gud er kjærlighet.
Derfor vet vi at Gud vil bare godt. Gud vil deg bare godt.
Derfor vet vi at all Guds gjerning er god.

Men så må vi bevege oss ut på dypt vann igjen. For: hvis Gud er bare god og i tillegg allmektig, hvorfor skjer det onde ting og vonde ting da?

Det er dette som kalles lidelsens problem, og som jeg ikke er i stand til å løse i løpet av tre enkle setninger her. Jeg vet ikke en gang om jeg er i stand til å løse det i løpet av et helt liv, for dette henger sammen med det store mysteriet som heter menneskets frie vilje, det som er forutsetningen for sann kjærlighet men som samtidig åpner opp for den største ondskap.

Men jeg har likevel en løsning i to setninger, og den går ut på:
1. å ikke slippe taket, bare holde fast ved Gud uansett hva som skjer.
Og 2. å alltid være ærlig og sann. For Jesus er sannheten, og når jeg lever i sannheten lever jeg i ham.

Jeg traff en gang en pastor som har en sønn med cerebal parese (CP). På grunn av CP-en sleper sønnen litt med det høyre beinet. Han sa:
«Mange ganger når sønnen min kommer hjem fra skolen kan jeg se at han har det fryktelig vondt. At nå har de mobbet ham igjen. Men så vil han ikke snakke om det. Han bare slenger sekken i veggen og lukker døren til rommet sitt. Og jeg får så lyst til å si til ham: Bare slå til meg! Slå til meg, brøl til meg, skjell meg ut, vær sint på meg, hva som helst bare det hjelper deg!» ropte pastoren.

«Og når jeg, som er en så elendig far, når jeg får lyst til å si noe sånt, hvor mye mer tror du ikke en himmelsk god far vil si det samme?»

«Kast det på Gud! Kast sinnet ditt, kast bekymringene, kast det som er vondt på Faren din. Skrik det til ham,» sa pastoren.

For sånn er det. Sånn er Gud. Og sånn er livet i Bibelen. I Salmenes bok er det flere klagesanger enn det er lovsanger. Er det ikke fantastisk? «Jeg roper høyt til Herren. Jeg øser ut min klage og forteller ham om min nød.» står det i Salmenes bok (Sal 142,2-3)

Det handler om å være ekte. Å være ærlig. Å være sammen med Gud sånn som jeg er, og ikke sånn som jeg skulle ønske at jeg var.

Poenget er å komme til Gud. Uansett hva jeg føler. Uansett om jeg (eller andre) synes det hadde tatt seg bedre ut å smile salig. Uansett.

I motgangstider er klage den ære Gud venter av sine barn.

Gud tåler at du er sint. Gud er til og med den hellige Gud som blir vred over all ondskap, død og lidelse. Han tåler det ikke. Men han tåler dine klager hvis du bare retter dem mot ham.

Så gi Gud ære: Vær ekte. Vær sann. Syng din egen klagesang. Og hvis du ikke finner ord selv, finn ordene dine i Guds Ord, i Salmenes bok:
«Fra dypet roper jeg til deg, Herre.
Herre, hør min røst!
Vend øret til og lytt når jeg trygler og ber.
Jeg stunder etter Herren mer enn vaktmenn etter morgenen,
vaktmenn etter morgenen.» (Salme 130)

Det er ingen vits i å holde andakter hvis ikke de holder i møte med livet. Derfor holder jeg alltid pusten når jeg leser om igjen andakter jeg har skrevet noen år tidligere: “Holder dette? Nå?”

En andakt som jeg har skrevet, den heter “Når du har det vondt”. Det er et klassisk eksempel på en slik tekst. Det har seg nemlig slik at for tre år siden begynte det å brenne hjemme hos oss, inkludert at jeg begynte å brenne, nærmere bestemt den høyre hånden, som bare fikk andregradsforbrenning, og det høyre beinet som fikk alvorlig tredjegradsforbrenning. Jeg måtte gjennom 32 døgn og tre operasjonsrunder på brannskadeavdelingen før jeg var ferdig.

Brannskadepasienter er blant de pasientene på et sykehus som har aller sterkest smerter. Vi får de samme smertestillende medisinene som døende kreftpasienter får, men smerten blir likevel ikke borte. Det daglige sårstellet om morgenen er så smertefullt at jeg ikke kan være våken. Jeg må legges i en lett narkose under hvert sårstell, og er ikke skikkelig våken igjen før i 17-tiden på ettermiddagen.

Og der inne på sykehuset er det altså at jeg leser om igjen en andakt jeg har skrevet tidligere: “Når du har det vondt”. Kunne den bestå ildprøven inne på brannskadeavsnittet? Jeg holdt pusten. Leste. Og pustet lettet ut: Ja. Det her kan jeg stå inne for – av hele mitt hjerte og med hele min tredjegradsforbrenning. Jesus holder. Det har jeg lært. The hard way.

Jeg vil dele denne lille andakten med dere her nå:

Når du har det vondt

På avstand fra lidelsen har man ofte et distansert, analytisk forhold til lidelsens problem: «Hvorfor er det lidelse i verden og hvor kommer det onde fra?»

Men når du plutselig er midt oppe i det selv, når det er du som har det vondt, blir spørsmålet heller: Hvor er Gud nå? Hvor er Gud når jeg har det vondt?

Menneskene vi møter i Bibelen stiller det spørsmålet. Har Gud snudd ryggen til oss? Har han sovnet? Hva gjør han på egentlig? Er du her, Gud? «Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre?» (Sal 44, 24).

Salmenes bok i Bibelen er en skattkiste for den som har det vondt: «Jeg er kraftløs og knust, jeg skriker ut mitt hjertes klage.» (Sal 38, 9) Min favoritt er salme 130: «Fra dypet roper jeg til deg, Herre.» Les hele.

Kristendommen har noe mer å komme med enn mumling om at Gud «er klar over» at vi har det vondt. Det helt sentrale i kristendommen er korset, det vil si lidelse. Gud er en med-lider, ikke en som betrakter meg og min situasjon på trygg avstand. Han frelser oss og viser sin kjærlighet i og gjennom lidelse.

Ingen av oss kan komme så dypt ned at Jesus ikke har vært der og vet. Det er noe annet enn folk som påstår at de «vet akkurat hvordan du har det». Det vet de ikke. Ingen mennesker vet det. Men når du klager, gråter, roper og anklager Gud, eller bare har det så vondt at du ikke orker noen av delene – så vet Gud akkurat hvordan du har det.

«I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, gi hjertet liv hos dem som er knust.» (Jes 57,15)

Det er vanskelig å se Gud når det er mørkt. Men han er der. Under deg. Det er ikke en stor, tom avgrunn under deg. Jesus er der.
Derfor kan troen din holde i møte med lidelsen. Ikke fordi den er stor nok eller god nok, men fordi Han holder – han som er under oss, og som holder selv om alt annet ryker. Og han holder helt inn i Himmelen.
«Men det er deg, Herre, jeg venter på. Du vil svare meg, Herre, min Gud.» (Sal 38,16)
Amen.”

Det var andakten med den praktiske tilnærmingen til lidelsens problem; om lidelsen når jeg har det vondt. Men jeg skal prøve å si litt mer om lidelsens problem, fordi så mye av vår tvil ligger og beveger seg i dette landskapet. Da må vi si noe om dette: Hvorfor lar Gud det skje onde ting?

Hvis vi skal kunne elske Gud må vi være frie til å elske. Det finnes ingen kjærlighet uten frihet. Vi må ha en fri vilje, ellers ville det ikke være kjærlighet. Problemet er at etter syndefallet er det slik at over alt hvor det finnes mennesker med fri vilje finnes det også ondskap.

Hvis Gud skal gjøre slutt på ondskapen  – som vi ber ham om – må han gjøre slutt på oss. Og det kommer han faktisk til å gjøre en dag – en dag som er nærmere nå enn den noen gang har vært. Gud er god, derfor kommer han til å sette en grense for det onde. Den dagen er livet her på jorden slutt for oss alle. Det er den eneste måten Gud kan eliminere all ondskap.

Dette er Guds løfte: En gang skal alt bli godt. En gang skal hele Guds snuoperasjon bli fullt og helt sluttført. Men hvorfor gjør ikke Gud sånn at alle ting blir godt ? Dette er selvsagt ikke et nytt spørsmål i 2018. Apostelen Peter skriver om dette i sitt andre brev:
“Men én ting, mine kjære, må dere ikke glemme: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag. Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse. […] etter hans løfte venter vi på en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.” (2. Pet 3, 8ff)

“Vi tror på jordens forvandling”, sang vi nettopp. En dag skal alt bli sånn som det skal være. Men det er ikke sånn nå. Ikke ennå.

Derfor er det slik at Kirken og Kirkens store helter, helgenene, ikke er ukjent med motgang, prøvelser, lidelse, slit og smerte. Den hellige Teresa av Avila sa: «We always find that those who walked closest to Christ were those who had to bear the greatest trials.» De som går tettest på Kristus, Herrens lidende tjener, blir mest like ham – ofte også gjennom det de må bære. Ofte slipper de ikke så veldig mye mer unna enn Han som de følger og blir formet i bildet til.

Kirkefaderen St. Augustin sier rett ut: «Gud hadde én sønn på jorden uten synd, men aldri én uten lidelse.» ‎

Frem til du går gjennom Perleporten forespeiler dessverre verken Jesus eller Paulus eller noen av de bibelske forfatterne deg en lett og enkel, flat og bred vei. Tvert imot snakker de stadig vekk om at du må ta opp ditt kors, gå den smale veien og kjempe mot deg selv.

Når Jesus ber oss om å ta opp vårt kors, er det helt seriøst ment. Det er ikke lekekors eller liksomkors vi snakker om. Det er ordentlige kors og ordentlige prøvelser. Til gjengjeld får vi ordentlig trøst og hjelp underveis, ordentlig nåde hele tiden, et ekte håp, dyp glede underveis og en skikkelig seierspris til slutt.

17. september 2009. Det er en helt vanlig morgen da lillesøsteren min Kristin på 18 år våkner opp og sykler til skolen for å få 6 i gym slik hun har i alle andre fag. Livet smiler til Kristin. Den dagen får jeg den verste telefonen jeg noen gang har fått. «Hei, det er pappa. Kristin har vært i en ulykke. Sykkelen skled på bybanesporet og hun har blitt overkjørt av en buss. Vi er på intensiven nå. Hun har en alvorlig hodeskade og er i koma.» «Kommer hun til å overleve?» «Vi vet ikke.» «Jeg kommer med en gang.»

Den morgenen fikk den gamle forbederen Marta Aga et ord fra Herren til oss, fra Jobs bok 37,14: «Stå stille og gi akt på Herrens under.» Det ordet bar oss i dagene og månedene som kom. Gjennom alt fikk vi være i Guds fred, i en overnaturlig visshet om at Kristin var i Kristi hender.

Kristin hadde fått en hjerneskade i den alvorligste kategorien. Halvparten av de som har en så alvorlig skade dør av den. De som våkner, våkner ofte til vegetativt nivå. Og så skjer det. Kristin er fortsatt i komatilstand – vi snakker til henne, men hun svarer oss ikke. Så setter vi på en cd med Maria Solheim som synger «Jeg er i Herrens hender», og mens Kristin hører på dette – hun kan denne sangen utenat – så begynner hun å synge! Hun synger:
«Jeg er i Herrens hender
i alt som med meg skjer.
I smil og gråt jeg kjenner
at Herren er meg nær.
Om jeg i dype daler
må gå den tunge vei,
fra himlens høye saler
hans øye følger meg.»

Det er den sterkeste musikalske opplevelsen jeg noen gang har hatt. Og det var en genuin erfaring av at midt i livets verste smerter, akkurat der er Gud. På bunnen. Gud bor på bunnen.

Etter tre uker i stadig stigende bevissthetsnivå kommer Kristin gradvis ut av koma. Det blir den sterkeste julen jeg har opplevd noen gang. Aldri, aldri har jeg sunget julesangene med dypere smerte og med dypere glede – glede, virkelig glede – enn den julen.

Stillere og dypere natt blir det ikke enn når alt annet er skrelt bort. Når alle disse tingene har blitt så uvesentlige som de faktisk er. Når alt er tatt bort og bare Gud står tilbake.

Du kommer aldri til å vite at Gud er alt du trenger før Gud er alt du har.

Kristen vekst har ofte best vekstvilkår når ting ikke går på skinner – når det blir mer åpenbart for deg at du og verden trenger en Frelser med stor F.

I julesalmen «Mitt hjerte alltid vanker», som jeg hørte mye på den julen, skriver presten Brorson: «Men under uten like, hvor kan jeg vel forstå at Gud i himmerike i stallen ligge må? Hvi lot du ei utspenne en himmel til ditt telt og stjernefakler brenne, o store himmelhelt?» Hvorfor valgte du denne elendigheten? Julen 2009 var det dette som fikk synke langt ned i meg: Tenk at Gud kom til oss, at han frivillig kom inn i dette – i denne elendigheten, i denne harde verden. Tusen takk, Jesus, for at du valgte å gå gjennom dette, all denne smerten, for vår skyld. Tusen takk for at du kom med lyset inn i vårt mørke, og med evig liv til vår død.

I januar, 3,5 måneder etter ulykken, er Kristin tilbake på skolen og holder et strålende foredrag om Golda Meir som hun har skrevet helt selv, uten hjelp av noen. Hun får 6. Nevrologen hennes på Nordås skjønner ingenting. Hun sier rett ut til Kristin og meg: «Jeg tror ikke på Gud, så jeg har ingen forklaring.»

Alt har ikke blitt bra, men hvis du møter Kristin i dag kommer ikke du til å merke det. Hun har fortsatt skader hun sliter med. Det har mange andre også. Det betyr ikke at Gud ikke er med. Det betyr at han er spesielt med. For Kraften fullendes i svakhet, står det i Bibelen  (2. Kor 12,9)

Og som vi allerede har hørt Jesajas bok: I det høye og hellige bor Han, og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Han vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, Han vil gi hjertet liv hos dem som er knust. (Jes 57,15)

Jeg er glad i en katolsk prest og forfatter som heter Jean Vanier. Han skriver i boken «Community and Growth» om hvordan lidelsen og smerten kan bli føde for troen vår og for den dypeste delen av vårt vesen – om hvordan lidelsen kan lede oss til kristen vekst.
Han skriver:
«På en mystisk måte kan vår lidelse og smerte bli til føde, likesom vår fattigdom og hjelpeløshet kan bli et sted hvor Gud bor.

Når vi lykkes og føler oss på toppen av verden, kan vi så lett vende oss bort fra Gud; når vi er i smerte roper vi til Ham.

Det er et nærvær av Gud i lidelsen som kan gi næring til den dypeste delen av vårt vesen.»

Dette var det jeg opplevde på Haukeland. Det var to ting som bar meg gjennom tredjegradsforbrenningene, tre operasjonsrunder og 32 døgn på sykehuset. Det første var takknemlighet. Jeg har aldri før takket Gud så inderlig som jeg gjorde i de 32 dagene der. Jeg var så takknemlig for at det var jeg som lå der på sykehuset, og ikke lille Johannes på tre år, han som jeg var gått inn for å redde.

Det andre som bar meg, var Kirken og den sterke opplevelsen av å være forenet med Jesus, han som bærer gjennom alt. “Den lidende Kristus”, han ble jeg godt kjent med på Haukeland.

Kirken bar meg. Alle de mange hundre fra ulike kirkesamfunn som ba for meg – de bar meg. Det var en helt spesiell, nesten fysisk opplevelse av å bli båret, av den bønnen.

Da soknepresten kom til meg med sykesalvingens sakrament var det som om Jesus selv kom på besøk. Det var spesielt at jeg var faktisk sikker på at har jeg blitt helbredet. Det var så veldig, veldig spesielt.

Mor Theresa-søstrene kom med nattverden til meg fem ganger, inkludert 1. juledag. “We bring you Jesus,” sa de – og det gjorde de! Alltid kom de uventet, og alltid var det guddommelig timing – alltid når jeg trengte det aller mest. Det var helt fantastisk å bli båret av forbønn og Kirken og av sakramentene på den måten.

Da jeg var på mitt mest uttømte, var det ikke min tro som bar meg. Det var Jesus, det var hans legeme Kirken, som bar meg.

Jeg fikk oppleve at også tårene er et bønnens språk, og at det er sant at Den Hellige Ånd går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord (Rom 8,26). Fortvilelsen og avmakten er også et språk. «Du vet, Gud. Kyrie eleison. Nå bare faller jeg ned i deg, Gud. Herre, forbarm deg over meg.»

For meg var dessuten brannskaden en sterk erfaring av et konsept som heter «stedfortredende lidelse» – som jeg bare har lært om i Den katolske kirke, som jeg var helt fremmed for som protestant. Det er sikkert ingen av dere som er protestanter hørt før, men jeg skal forsøke å forklare litt, fordi det var noe av det viktigste jeg opplevde.

Ifølge katolsk, kristen tro er det nemlig slik at all smerte som du forener med Jesu lidelse, blir virksom i verdens frelseshistorie her, i dag. Det å ofre opp sin lidelse for et formål, det er en bønn: En spesielt virksom bønn. Det er selve foreningen med den lidende Jesus, som gjør dette. Det er en trossannhet som jeg hentet mye styrke fra.

Det går an ofre opp lidelsen sin for hvem og hva som helst du ønsker å be for. Selv ofret jeg det opp for noe skikkelig motiverende: Norges omvendelse. Det er veldig enkelt. Når jeg kjenner smerten tar tak, sier jeg: “Kjære Jesus, for Norges omvendelse, for Norges omvendelse”. Siden dere er gode protestanter ønsker dere selvsagt et bibelvers for dette, og det skal dere få. I Kolosserbrevet 1:24 skriver Paulus: «Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere, og det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp; jeg lider for hans kropp, som er kirken.»

Verdens frelseshistorie er ikke over ennå, og alle har vi en rolle å spille i den historien. Det jeg opplevde på sykehuset, var at stedfortredende lidelse gjør like vondt – det er fortsatt smerte, den gjør like vondt som vanlig smerte – men den er mye lettere å bære fordi den er full av mening. Det finnes knapt noe mer meningsløst enn meningsløs smerte. Men ingen smerte er lenger meningsløs når den er forenet med Jesu lidelser. Jeg opplevde det som at all denne smerten som den onde hadde kastet over meg, kunne jeg simpelthen vende tilbake mot han – for Norges omvendelse – med full styrke. Jeg fikk være fullt forenet med Jesus og delta i Kirkens arbeid fra sykesenga, i verdens frelseshistorie, på en helt spesiell og virksom måte.

Jeg måtte bare si det. Fordi det var så viktig for meg. Så er det nytt for dere, så får dere tenke litt på det.

Disse to hendelsene, med brannen og med Kristins ulykke, er ikke det vanskeligste eller vondeste jeg har vært gjennom, men jeg tror det er nok til at jeg har fått gjennom poenget mitt:

  • At Gud er med gjennom alt,
  • at i de dype dalene kan du vokse i troen og bli kjent med Gud på en helt ny måte, en måte du ikke kan når livet er lett og du er mett
  • og at det eneste som gir mening i dette livet er å holde fast ved at uansett hva som skjer meg kan jeg være sikker på at all Guds gjerning er god, og at jeg er i Herrens hånd. Og det er det beste stedet jeg kan være.

Sunn kristen lære kan være tøff og gir deg ikke løfter om at du skal oppleve Himmelen på fulltid før du er der, men den gir full MENING til livet her, og aller viktigst: den er SANN. Den stemmer med både livet, Bibelen og den apostoliske, overleverte troen.

Det kommer, det kommer, alt det du drømmer om, håper på og lengter etter. Ikke mist motet. Bare hold ut og hold deg nær Jesus, hele tiden. Seiersprisen der framme er herlig og den er uendelig stor.

Akkurat nå er vi inne i den hellige fastetiden, forberedelsestiden før påske. I år vil jeg gå inn i påskens hellige dager med noen ord fra pater Ole Martin Stamnestrø, som holdt en preken på skjærtorsdag der han sa:
«Jesus er virkelig til stede her og nå, og det er her og nå vi kalles til å følge Ham, til å vende om og gå sammen med Ham i de neste timene og dagene. Når vi vender om og følger Ham, da er kraften fra frelsesverket virksom. Da skaper Han nok engang liv der det var dødt.

Timen er kommet. Herren kaller. La oss bryte opp og følge Ham.»

Bare den som stoler på Jesus, bare den som stoler på at alt Gud gjør er godt, tør å gi seg helt hen til Gud. Men det er dit han som er kjærlighet ønsker å få oss: I den overgivelsen til ham. I den fulle og hele vergivelsen til ham. Kjærlighet er å gi seg selv til den andre. Det tør jeg bare å gjøre hvis jeg vet at den andre vil meg godt. Hvis jeg vet at Gud vil meg godt. Hvis jeg vet at han elsker meg. Jeg har ikke sjanse til å gi meg hen til Gud hvis jeg ikke tror at han vil meg bare godt.

Dette er min tro: «Jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer,» og det er ingen andre steder jeg vil være enn nettopp der. Fordi: All Guds gjerning er god.

Og når jeg vet denne ene tingen – at Gud er bare god og at alt Gud gjør er godt – da tør jeg å be med Ignatius av Loyolas overgivelsesbønn. Det er en bønn som kom til meg da jeg var i en kirke i Roma. Det var som om 500 år bare forsvant, og så traff ordene fra Ignatius meg. Kanskje vil de også være din bønn:

“Herre, motta all min frihet,
min erindring, min forstand
og hele min vilje:
alt hva jeg eier og har.

Du har gitt meg det;
til deg, Herre, gir jeg det tilbake.

Alt er ditt,
bruk det helt etter din vilje.

Gi meg bare din kjærlighet og din nåde,
det er nok for meg.”
(En bønn av Ignatius av Loyola, 1491-1556)

Amen.

—————————————–

Bonusbønn (som ikke ble brukt i talen)

“O Christ Jesus,
when all is darkness,
and we feel our weakness and helplessness,
give us the sense of Your presence,
Your love and Your strength.
Help us to have perfect trust
in Your protecting love
and strengthening power,
so that nothing may frighten or worry us,
for, living close to You,
we shall see Your hand,
Your purpose, Your will through all things.
Amen.”
(En bønn av Ignatius av Loyola, 1491-1556)