Å være en tro tjener

Kategori: Taler | 0

Jeg gir deg mitt ja

Jeg har båret med meg noen inntrykk den siste tiden som har jobbet i meg og har nå blitt til en tekst som jeg ønsker å presentere for dere i dag. Under LED konferansen i februar, preket Egil Svartdal om å være en tro tjener livet ut. Det var gripende å høre på. Nylig reiste den verdenskjente evangelisten Billy Graham hjem til Jesus i en alder av 99 år, etter en lang og tro tjeneste. Det har vært fantastisk å høre historier og skussmål fra alle kanter om denne Herrens tjener som har etterlatt seg varige spor her på jorden som vi sikkert vil fortsette å høste frukter av i lang tid framover. Han var også forbeder og betrodd rådgiver for flere av USAs presidenter opp gjennom. På spørsmål om hvorfor ikke han selv stilte som presidentkandidat, svarte han: «Why should I step down?» De som faktisk har vært presidenter, hadde mange lovord om han. Det har fått meg til å tenke gjennom mitt eget ettermæle når den tid en gang kommer og hva skal til for å være en tro Herrens tjener livet ut?

Jeg har mang en gang startet et veldig fromt prosjekt om å lese hele bibelen. Jeg vet ikke om dette er en anbefalt øvelse i å være en tro tjener, særlig fordi jeg veldig ofte har stoppet opp når jeg kommer til kongebøkene og krønikerbøkene. Jeg er også nå i gang med et prosjekt om å lese hele bibelen, men har denne gangen bevisst spart overnevnte bøker til sist, da jeg klok av skade vet at jeg som regel detter ut akkurat her.  Så når Det nye testamente, salmenes bok og andre poetiske bøker fra bibelen var ferdiglest, begav jeg meg ut på profetene. Rett etter LED konferansen nå i februar, befant jeg meg plutselig i profeten Haggai – en kort bok på bare 2 kapitler, men som av en eller annen grunn har gjort så inntrykk på meg og vekket en ny interesse for å lese mer om Israelsfolkets historie. Da kommer jeg ikke utenom Kongebøkene og KrønikerbøkeneJ

Det har tidvis vært smertefull lesning. Etter kong David og kong Salomos storhetstid, hvor alt gikk bra for Israelsfolket, begynner det å rakne allerede under sønnen til Salomo som overtok. Riket ble delt i to, Juda og Israel. I Jesu slektstavle er det fjorten slektsledd fra David til Messias. Dessverre representerer ikke disse slektsleddene og regjerende konger bare en stolt historie. De fleste av kongene fikk det tragiske ettermæle at «de gjorde det som var ondt i Herrens øyne». Det medførte konsekvenser for seg selv, deres familie og for hele Guds folk. Blant annet var det det at kongene tillot avgudsdyrkelse, var ulydige mot Gud, sviktet i sin oppgave som hyrde for folket og misbrukte sin posisjon til å tjene egne interesser framfor folkets som var temaer som gikk igjen. Det er en tankevekker å lese alt dette, hvor lett det er å misbruke en maktposisjon, eller fokusere på privilegiene og mulighetene man får i en rolle, framfor å være opptatt av det som gagner folket. Det er et alvor her som rammer oss alle og som setter livets dypeste mening i perspektiv. Tenk så tragisk å gå ut av dette livet med følgende ettermæle: «Han/hun gjorde det som var ondt i Herrens øyne».

Jeg har lyst til å fortelle dere om en av kongene i Juda, faktisk siste kongen før folket ble bortført til Babylon. Han heter Jojakin og kan leses om i 2. kongebok 24. I vers 9 står det: «Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, akkurat som hans far hadde gjort». Jojakin var bare 18 år da han ble innsatt som konge i Juda, og regjerte kun i 3 måneder og 10 dager, da han ble bortført til Babylon sammen med resten av jødene. Likevel klarte han altså å få dette ettermæle. Gud selv holder en tordentale, først over hans far, og så over han selv gjennom profeten Jeremia i kapittel 22. Jeg har lyst til å lese fra vers 24-30:

«Så sant jeg lever, sier Herren, selv om du Konja (Jekonja), Jojakims sønn, Judas konge, var en signetring på min høyre hånd, så ville jeg rive deg av. Jeg vil gi deg i deres hånd som står deg etter livet, og i deres hånd som du gruer for, i Babels konge Nebukadnesars hånd og i kaldeernes hånd. Jeg vil kaste deg og din mor som fødte deg, bort til et annet land, hvor dere ikke ble født, og der skal dere dø. Men det landet de stunder etter å komme tilbake til, til det skal de ikke komme tilbake. Er han da en foraktet, knust leirkrukke, denne mannen Konja (Jekonja)? Er han et kar som ingen bryr seg om? Hvorfor har han blitt kastet bort, han og hans ætt, og slengt bort til et land de ikke kjente? Land! Land! Land! Hør Herrens ord! Så sier Herren: Skriv denne mannen opp som barnløs, som en mann som ingen lykke har i sine levedager! For ingen av hans ætt skal få den lykke å sitte på Davids trone og herske over Juda.»

Jeg leser dette og kan føle Guds skuffelse og irritasjon over at han som var innsatt og betrodd å være konge over hans eget folk, brukte sin posisjon til egen vinning. Og dette etter bare 3 måneders regjeringstid. Gud ville ikke lenger ha noen av hans etterkommere sittende på Davids trone. «Skriv han opp som barnløs, som en mann som ingen lykke har i sine levedager!» Det er harde ord. Ikke nok med det. Hele Israelsfolket ble nå ført i fangenskap til Babylon. Valgene denne unge mannen tok, fikk konsekvenser for seg selv, hans familie og hele folket.

Livet i Babylon var hardt for Israelsfolket. De hadde blitt fratatt muligheten til å bo i sitt hjemland, måtte ufrivillig forlate alt. Jerusalem lå i ruiner, og Gud virket fraværende. Salme 137 setter ord på smerten og lengselen til jødene under denne tiden:

Ved Babylons elver, der satt vi og gråt
Når vi kom Sion i hu.
På vidjene der
Hengte vi våre harper,
For der krevde våre fangevoktere
Sanger av oss.
De som plaget oss,
Krevde at vi skulle være glade:
Syng for oss av Sions sanger!

Hvordan skulle vi kunne synge Herrens sang
På fremmed jord?
Glemmer jeg deg, Jerusalem,
Så la min høyre hånd glemme meg!
Må min tunge henge fast ved min gane
Om jeg ikke kommer deg i hu,
Om jeg ikke setter Jerusalem
Høyere enn min største glede! 

Kom Jerusalems dag i hu, Herre,
Så du straffer Edoms barn, de som sa:
Riv ned! Riv ned like til grunnen i den!
Babels datter, du ødelagte!
Lykksalig er den som gir deg gjengjeld for
Den gjerning du gjorde mot oss.
Lykksalig er den som griper
Og knuser dine spede barn mot klippen!
(Salme 137)

Salmen lager et bakteppe, en kulisse for det jeg skal fortelle om i dag. Etter religiøst og moralsk forfall over generasjoner blant det jødiske folk, ble de nå altså bortført til Babylon og levde her i fangenskap i 70 år. Det var harde kår, men det var spesielt to ting som holdt motet oppe i folket. Det ene var drømmen om en gang å få vende hjem til Jerusalem, den hellige stad der Herren åpenbarte seg. Salme 137 som jeg nettopp leste, kanskje best kjent fra Boney M sangen «By the rivers of Babylon», skildrer dette på en vakker, men melankolsk måte. Det andre som holdt motet oppe i folket, var profetiene om Messias som skulle komme. Mange trodde at Messias ville komme å redde sitt folk ut av fangenskapet i Babylon.

Historien om Jojakin ender i Babylon der han etter hvert ble tatt under kongens vinger. Han fikk aldri se Jerusalem igjen. I Babylon får vi vite at Jojakin ble far til en sønn, Selatiel. Han igjen ble far til Serubabel. Og det er historien om denne mannen, Serubabel som bærer den egentlige kjernen i det jeg vil si. Det er noe ved denne mannen som har berørt meg.

Vi får høre om Serubabel når fangenskapet i Babylon er kommet til sin ende og tilbakeføringen til Jerusalem skal skje. Serubabel var altså sønnesønn av Judas siste konge, Kong Jojakin, av Davids ætt, nevnt i Jesu slektstavle. Han hadde tre sønner og fem døtre. Han var født og oppvokst i Babylon, i fangenskap som en konsekvens av hans forfedres dårlige ledelse. Gud hadde ettertrykkelig sagt at ingen fra Jojakins slekt lenger skulle sitte på Davids trone. Serubabel var stattholder i Juda og var sammen med ypperstepresten Josva, sentrale skikkelser i gjenoppbyggingen av tempelet som skulle være den viktigste oppgaven som umiddelbart måtte gjøres. Tilbakeføringen skjedde i flere puljer over flere år. Jerusalem lå i ruiner. Tempelet måtte bygges opp igjen, bymuren måtte bygges opp igjen. Husene og folks levebrød måtte bygges opp igjen. Første pulje av de tilbakevendte skulle følge med Serubabel. Denne flokken bestod av de som var blitt vekket av Guds Ånd. I Esra 1, 5 står det: «Og Judas og Benjamins familieoverhoder, likesom prestene og levittene, alle de som hadde fått sin ånd vakt av Gud, gjorde seg da klar til å dra opp for å bygge Herrens hus i Jerusalem». De fikk i oppdrag å gjenoppbygge tempelet, og Serubabel skulle lede dette arbeidet sammen med ypperstepresten Josva. Serubabel var mest sannsynlig en mann av praktiske evner og organisatoriske talenter, en ledertype, noe som kom godt med i en krevende rolle han skulle tre inn i.

Serubabel etterstrebet å gjøre det som var rett i Herrens øyne. Det var noe annet over han enn sine forfedre. Han utviste gudsfrykt og innså viktigheten av at Gud måtte være med sitt folk videre. Da de kom til Jerusalem bygget de et alter for Herren og gjeninnførte offerritualene som Moses hadde pålagt dem. De feiret også løvhyttefesten som det var foreskrevet. Det står at de gjorde alt dette, selv om de var redde for folket i Jerusalem. Så gikk de i gang med å bygge Herrens tempel. Serubabel viser karakter når han gjennomskuer tempelbyggingens motstanderes onde hensikter og setter foten ned for å inngå «samarbeid» med dem.  Etter en tid, da grunnmuren var fullført, møtte tempelbyggingen så mye motstand at arbeidet ble utsatt i fjorten år. Hovedmotstanderne var blant folkeslag som bodde i Jerusalem, blant annet samaritanere som hadde giftet seg inn med Israelitter. De ønsket å innføre blandingsreligion. De var redd for den enheten og styrken i det jødiske folk som ville oppstå dersom byggingen av tempelet ble fullført. De forsøkte å forhindre arbeidet ved å forlede jødene til samarbeid (her setter Serubabel foten ned), ved å gjøre dem motløse og skremme dem og ved falske anklager (Esra 4,24, Esra 5,12 og Sak 4).

Da byggingen stoppet opp, begynte folket å bygge for sitt eget. Ut i fra skriften kan mye tyde på at Serubabel og de andre trengte en real oppvekking for å fullføre den oppgaven Gud hadde satt dem til. I starten av Haggais bok, henvender Gud seg først og fremst til Serubabel og Josva, så til folket der han formaner dem til å fokusere på byggingen av tempelet framfor å være opptatt med å bygge for sitt eget. Gud sier i Haggai 1,4-5: «Er det tid for dere til å bo i bordkledde hus, mens dette hus ligger i ruiner? Nå sier Herren, hærskarenes Gud: Legg merke til hvordan det går med dere».

Med tanke på Serubabels forfedres valg som hadde ført et helt folk i moralsk og åndelig frafall med bortføring til Babylon som konsekvens, kunne Serubabel valgt å gå i sine forfedres fotspor å ignorere profetens formaning, og fortsette å bygge for sitt eget framfor det som var Herrens. I den situasjonen de var i var det heller ingen tvil om at det var nødvendig også å gjøre dette. Kanskje hadde prisen for utvelgelsen blitt for høy? Kanskje hadde frykten rammet og lammet, eller kanskje var han bare rådvill over hvordan de skulle gjenoppta arbeidet igjen. Serubabel ante nok uansett at det ikke kom til å bli en lett vei.

Gjenoppbyggingen av Guds tempel var viktig av flere grunner: Tempelet var kjernepunktet i det religiøse livet til Guds folk.  Det var en bolig for Herrens nærvær blant sitt folk. Det var viktig å bygge opp tempelet for å holde motet oppe i folket så de holdt seg nær til Gud. Mange hadde sett for seg et annet scenario, at Messias skulle komme å gjøre ende på fangenskapet fra Babylon. Noen hadde Salomos tempel fortsatt i minne. Gjenoppbyggingen av Guds tempel vakte mye følelser hos folket: Esra 3, 12-13: «Men mange av prestene og levittene og familieoverhodene – de gamle som hadde sett det første huset, gråt høyt da de så dette huset bli grunnlagt. Men mange jublet høyt av glede. Folket kunne ikke skjelne lyden av gledesjubelen fra lyden av folkets gråt, for folket jublet så høyt at det hørtes lang vei».

Det ble ingen lett oppgave Serubabel gikk inn i, og kanskje møtte han også en kamp i sitt eget indre: Fristelsen til å bruke sin posisjon i folket til egen vinning? Ekkoet av valgene hans forfedre tok. Kanskje hadde en lammende frykt eller motløshet inntatt han. Men Serubabel visste også bedre enn noen andre hvilke konsekvenser det hadde for folket når Gud ikke var med dem. Han vokste bokstavelig talt opp i denne konsekvensen. Hans forfedre hadde sviktet. Han hadde ikke en stolt rekke av nære forfedre. Han var smertelig klar over hvilket blod som pumpet i hans egne årer. Men Serubabel lot seg begeistret vekke av profeten Haggais hilsen: I Haggai 1, 14 står det: «Og Herren vakte slik iver hos Serubabel, Sealtiels sønn, stattholderen over Juda, og hos Josva, Jehosadaks sønn, ypperstepresten og hos resten av folket, at de kom og arbeidet på huset til Herren sin Gud, hærskarenes Gud». Med iver gjorde han nå gjenoppbyggingen av Guds tempel til sin hovedprioritet. Han viet sitt liv til å tjene Herren. Han brukte sin posisjon, sine talenter, sitt ja til å gjøre det som var rett i Herrens øyne. Han visste at jødene igjen måtte bygge en bolig for Herren. Hvis ikke Herren var med dem, hva hadde de da?

Herren støttet kraftig Serubabel og Josva i oppbyggingen av tempelet gjennom sine profeter. For det var ingen lett oppgave. Haggai og Sakarja er kanskje de viktigste profetene og spilte en sentral rolle i arbeidet med å fullføre gjenoppbyggingen av tempelet. Profeten Sakarja profeterer at tempelet skal fullføres til tross for all motstand og at det skal bli herligere enn det første. Guds velsignelse skal flyte gjennom hans to salvede tjenere (Josva og Serubabel) inn i folket. Det er også fra Sakarjas bok de velkjente versene som er rettet mot Serubabel står (Sakarja 4, 6-10):

«Dette er Herrens ord til Serubabel: Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud. Hvem er du, du store fjell som reiser deg foran Serubabel? Bli til en slette! Han skal føre toppsteinen fram under høye rop: Nåde, nåde være med den! Og Herrens ord kom til meg, og det lød så: Serubabels hender har grunnlagt dette huset, og hans hender skal fullføre det. Og du skal kjenne at Herren, hærskarenes Gud, har sendt meg til dere. For hvem har foraktet den lille begynnelsens dag? Med glede ser de blyloddet i Serubabels hånd, disse sju Herrens øyne som farer omkring over hele jorden».

Haggais profetbok avslutter med Herrens egen spesielle hilsen til Serubabel: «På den dag, sier Herren, hærskarenes Gud, vil jeg ta deg, Serubabel, Sealtiels sønn, min tjener – sier Herren – og gjøre deg til en signetring. For deg har jeg utvalgt, sier Herren, hærskarenes Gud» (Hag 2,23).

Tidligere ser vi at Gud sa om hans bestefar at om han var en signetring ville han revet den av han. Mens Serubabel ble av Gud kalt hans tjener og ble betrodd den høyeste tillit fra Herren selv (signetring).

For en velsignelse som fulgte Serubabel. Serubabel fikk hjelp til å stå i sitt liv, sin tjeneste. Han hadde profeter rundt seg som oppmuntret han når motstanden kunne tatt motet fra hvem som helst.  Han hadde vekkere som holdt han på veien. Men viktigst av alt, han gav Herren sitt ja og Guds Hellige Ånd var med han. Han tjente Gud med begeistring og iver. «Ikke ved makt, ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren». For Serubabel åpenbarte Gud seg som Herren, hærskarenes Gud. Serubabel trengte at Gud viste seg større enn alle hans motstandere, kanskje også motstand i sitt eget indre og skyggen fra hans slektstavle. Hærføreren, den som går foran og gjør fjellene til sletteland. Kanskje også som en påminnelse om at det ikke kom an på Serubabels egen styrke, ikke hans forfedres dårlige valg, ikke hans egne mangler og tilbøyeligheter. Gud selv sørget for at Hans egen bolig blant sitt folk ble gjenoppbygd.

Når Gud utvelger oss, taler til oss, ber oss om noe, fører oss inn i tjeneste eller hva det måtte være, kan vi være sikre på at Han alltid vil ha kontroll på sitt verk. Han har alltid et større formål for øye. Han er nøye med byggingen av sitt tempel i menneskers hjerter og sin globale kirke i dag. Han er den store hærføreren, hærskarenes Gud som går foran og gjør fjellene til sletteland. Å bygge for Gud, å bygge hans kirke vil nok alltid komme til å møte motstand på ulike plan. Å gi Gud sitt ja gjennom alt kan være krevende, og ja, helt umulig i egen kraft og styrke. Det vil være perioder der fristelsen til å gi opp virker som frihet. Det er Han som skal gjøre verket. Og han vil sende oss mennesker i vår vei som vil vekke oss, oppmuntre oss i Herren, hjelpe oss på den måten Gud ser best. Alt som møter oss har det i seg at det kan tjene oss. Min oppgave er å si ja til Han som jeg elsker, ja til å gå den veien som Han har tenkt for meg, ja til det han har tenkt for sin kirke som vi er en del av.

Jeg vet ikke hvilke minneord som vil bli skrevet over mitt liv. Jeg vet ikke hvilket ettermæle jeg vil få. Antagelig vil ikke historiens presidenter stå i kø for å gi meg lovord. Kanskje vil motstand og indre kamp være ufrivillige følgesvenner hele mitt liv og prøve å støpe meg fast i steinblokker. Men hva om steinblokkene rundt min skikkelse må gi tapt for sprengkraften i vingene Gud har gitt meg? Uansett vet jeg at innerst inne i mitt hjerte har Jesus mitt ja. Han har mitt ja gjennom alt. Jeg er mer opptatt av hva Herren selv sier om meg når han tar meg i mot i perleporten. Vil han si bra gjort du tro tjener? Det er i hvert fall dette jeg trakter etter. Og tenk om jeg også kan si med frimodighet: «Jeg fullførte løpet. Jeg gikk for seierskransen, intet mindre. Du hadde mitt ja!»

La oss tjene Herren med glede!


Kristin Jakobsen, Arken søndag 18. mars 2018
Bibelsitatene er fra Norsk Bibel 1988-oversettelsen