Overgangstid

Kategori: Taler | 0

Vi har tidligere snakket om at vi befinner oss i en overgangstid. Et “mellomrom” hvor perspektivet utvides, horisonten blir videre. Det er alltid en følsom og krevende tid. Det betyr ikke at det vi inntil i dag har sett av horisonten har vært “feil”. Men at vi trenger å se lengere, bredere. Oppdage at horisonten er større.

Gud sa til Abraham: “Hele Kanaan vil jeg gi deg” (1.Mos.17:8). Det “Kanaan” Gud har gitt oss i evangeliet strekker seg også lengre og dypere enn vi kan ane. Den evangeliske kjernen er konstant, den er evig. Den rokkes ikke. Det er bare de ytre rammene som alltid må tilpasses tiden vi lever i. Kirka er avhengig av å kunne snakke et språk – gjennom ord og gjerning – som folk forstår. Det vi har opplevd i møtet med Jesus blir aldri ugyldig,  går aldri ut på dato. Der er det som er vårt sentrum.

Overgangstiden handler om å løfte blikket, fra noe som har vært ganske tydelig og klart, til det som ligger foran – som ennå ikke er helt tydelig. Og det er alltid litt skremmende. Men fornyelse kommer aldri uten forandring, uten oppbrudd. Det kan utløse avskjerming, usikkerhet, frykt. Og frykt er det største hinderet for menighetens fornyelse.

Nå lever vi i en tid hvor uvitenheten om kristen tro er større enn noen sinne. Samtidig er det en stor åndelig søken. Vi må aldri la frykten hindre oss i å bli et svar til søkende mennesker i dag.

Fornyelse og forandring er livsnødvendig for en menighet som vil ta på alvor at vi lever i en ny tid. Fornyelse handler (bl.a.) om to ting: (1) å slippe taket i all arroganse – illusjonen om at «det er vi som har det, vi som kan det». (2) å fordype vår tro i det indre livet med Jesus, ikke i de ytre formene som har vært. Ytre former må til – men det er ikke der Jesus er.

Aril Edvardsen var en pioner for sin tid. Han sprengte grenser. Og han sa ofte: “Det er bare statuer som ikke skifter mening”. Og vi – menigheten – er ikke en statue av stein. Men en levende, åndelig organisme.

Jesus sa: “Legg ut på dypet” (Luk. 5:4). Og det knaker i fortøyningene når Ånden vil ha oss ut der vinden blåser og bølgene bryter. Da handler det om å finne vårt sentrum i Jesus. Han er i båten også når vi blir redde for stormen.

En tid som denne er en tid for en moden tro. Hvor tryggheten ligger i et rikt indre liv – ikke i ytre strukturer eller former.

Bibelen lærer oss at det finnes gode og onde krefter i tilværelsen. Og at det foregår en kamp i den åndelige verden. Biskop Martin Lönnebo har skrevet en tankevekkende lignelse om “Sentrifugen”, hvor englene representerer de gode og djevlene de onde kreftene. Sentrifugen er moderne djevlers absolutte favoritt, hevder Lönnebo, og denne sentrifugen er ikke for de troendes klær, men for de troende selv. Den vil slynge oss fra sentrum ut i periferien.

Det handler om en åndelig virkelighet. Vi er alle involvert i denne åndskampen, enten vi vil eller ikke. Det er krefter som vi dra oss bort fra sentrum. Det gjelder ikke minst i en tid for fornyelse – for det er en trussel for de onde kreftene. Gode og onde krefter kan kanskje karakteriseres på denne måten:  Den hellige Ånd lar oss få puste fritt.

Onde krefter får det til å «snøre seg sammen». Den hellige Ånd skaper takknemlighet og mening på dypet. Onde krefter gir frykt, meningsløshet, tomhet. Apostelen Paulus oppfordrer oss til å «Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep. For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet» (Ef. 6:11-12).

Det er i denne åndskampen «sentrifugen» kommer inn. Når «sentrifugaldjevlene» først har dratt oss ut i periferien – det som er mindre sentralt – begynner vi snart å tro at periferien er sentrum. Og det er ikke vanskelig å få oss til å frykte, når vi har mistet sentrum av syne. Hvis vi ikke kan skille mellom viktig og uviktig, blir vi et lett bytte for han som Bibelen kaller «denne verdens gud» (2.Kor. 4:4).

Demonene opptrer med en egen versjon av bibelordet. Et eksempel: Når Jesus sier «Vær ikke bekymret», vil djevlene si «Vær bekymret for alt». Vakthavende djevler elsker sentrifugen i Martin Lönnebos lignelse. Når hele menigheten er presset bort fra kjernen, da er kirka på rett plass i djevelens øyne. Ute i periferien lytter kirka til alle andre røster enn Guds røst. Der ute tilpasser den seg alt som til enhver tid er «politisk korrekt». Hun frykter hva folk tenker: «Har jeg gjort rett? Har jeg gjort nok? Er jeg bra nå?». Og hun «bukker og takker» for all ros og anerkjennelse. Demonene messer: «Frykt alt og alle – uten Gud».

Når du er blåst ut i periferien, får du (i lignelsen) et uimotståelig tilbud om gratis briller, «designerbriller». Det er bifokale brilleglass. I det øverste feltet er det speil – så du ser bare deg selv. Og i det nederste feltet er det en forvregning – så alt man ser blir fordreid, smått og ynkelig.

Sentrifugerte kristne er en drøm for mørkets rike. Jesus vet naturligvis alt dette. Vi trenger hjelp fra himmelen. Og den finnes her – lenge før vi ber om den. Jesus vet hvilken kamp vi kjemper. «Jeg vet hvor du bor, der hvor Satan har sin trone» (Åp. 2:13). «Vær ikke redd, du lille flokk» (Luk.12:32). «Bli i min kjærlighet» (Joh. 15:9). «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer».  (Joh.15:16).

Hva vil englene og de gode kreftene i lignelsen si til dem som av ulike grunner har havnet i sentrifugen? Først og fremst: «Kom tilbake til sentrum!». Men husk at de som har blitt ført avsted med sentrifugalkraften, må behandles med kjærlighet og ømhet. Periferien har gjort dem redde og skjøre. Vi må synge de rette sangene for dem. F.eks. “Blott en dag, et ögonblikk i sänder, hvilken tröst, vad än som kommer på! Alt ju vilar i min Faders händer, skulle jag, som barn, väl ängslas då?”.

Og brillene bytter vi ut med et annet merke. «Agape» heter det, og betyr kjærlighet. Gjennom disse glassene ser vi med kjærlighetens øyne. «Bevar ditt hjerte, framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det» (Ordspr. 4:23). Her ender lignelsen.

Men det kan være viktig å si noe om hva kirka faktisk er – og hva den gjør i verden. Først og fremst; kirka er ikke en forening. Ordet «kirke» kommer fra et ord som betyr «Herrens hus». Og «menighet» fra det greske «ekklesia» som betyr «de som er kalt sammen». Menigheten er mennesker som Gud har kalt til seg. Som er kalt av Gud til å følge Jesus.

Kirka, eller menigheten – er Guds bolig, Guds nærvær i verden. Menigheten er «Kristi kropp». Kirka er Jesu oppstandelseskraft i verden. Kirka er et «sakrament» – fordi den formidler Guds nåde i Kristus Jesus. Kirka bringer videre i verden – korsets mysterium og kraft. Den fører apostlenes vitnesbyrd videre til nye mennesker. Den hellige Ånd er gitt til menigheten – bor i menigheten. For å vise verden Jesus og åpenbare hans herlighet. Den hellige Ånd «flyter» i menigheten…

Der menigheten er, er Guds Ånd – og der Ånden er, er Guds menighet og all Guds nåde. Menigheten er et «brennpunkt» i verden – der Gud har satt dåpen, nattverden og salveoljen. Stedet der du blir født på nytt, og døpt i Den hellige Ånd. Menighetens hovedoppgave er å formidle Guds nåde og nærvær i verden.

Derfor er behovet i menigheten en moden tro. En tro som ikke lar seg «sentrifugere». En moden tro er en ærlig og «mer menneskelig tro». En prøvd, renset og mer ydmyk tro. Dostojevskij sier om sin tro: “Min tro har gått gjennom tvilens skjærsild”. Det er en moden tro. Som tåler møtet med hele livet. Som er forankra i sentrum, i det indre livet med Jesus. En tro som tåler fornyelse og ikke frykter i overgangstider.

Og det er en modig tro. (Slik Ylva Eggehorn framstiller det i «Stigfinnare»). En tro som innser at det i meg er både lys og skygge, kulde og varme, styrke og svakhet, tvil og tro. Paradokser og motsigelser. Og som allikevel – på tross av denne erkjennelsen – kan bekjenne som Peter, den morgenen da han står på stranden etter sitt fatale nederlag, og får spørsmålet av Jesus: “Elsker du meg?” (Joh 21:15). Egentlig skulle han svart: «Nei, det gjør jeg ikke, det har du jo sett. Jeg har sviktet. Jeg elsker deg ikke nok». Men Peter er modig her – for han sier: “Ja, jeg elsker deg, selv om alt er ødelagt, selv om jeg har sviktet deg. Men den dypeste sannheten om meg er – tross alt – at jeg elsker deg, Jesus!”. Dette motet er hva vi behøver for å bli stående i overgangen og møte en ny framtid.


Tekst/ill: Svein Ravndal Thorkildsen, Arken søndag 30. september 2018